Litt moralsk støtte

I dag har jeg lyst til å komme med litt moralsk støtte til alle som føler at de aldri blir ferdig i huset, at det alltid er noe som burde vært gjort, at det aldri blir godt nok. Slapp av!

Vi får mye skryt for huset vårt, både av folk som ser det på nett, og av venner og familie som er på besøk og ser det live. Selvsagt er det en viss mulighet for at de positive kommentarene kun er ment for å være hyggelige med oss, men magefølelsen min sier at de er ekte. Vi har det jo ganske så fint!

Men så har vi våre hemmeligheter da, vi som de fleste andre... Eller egentlig er det ikke direkte hemmeligheter heller. "Cluet" er rett og slett så enkelt at man må ha noen blikkfang og fine ting spredt rundt omkring, for da ser ikke folk alle manglene så lett... Bare ta en kikk på bildene nedenfor, senk skuldrene og la de umalte listene være umalte enn så lenge. Listemaling kan du ta en mørk høstkveld etter et glass inspirerende italiensk rødvin, eller i januar for å døyve samvittigheten etter julens snopeorgier.
I mellomtiden kan du godte deg over bilder fra de uflatterende vinklene:

La oss begynne med stuevinduene. Maskeringstape bør ikke stå på i ukesvis... Her setter vi noen bilder foran. Ute av syne....

Vi flytter oss ut i gangen. Trappekurven er jo kjempefin. Bare så synd at man sjeldent ser den under alt rotet  (og dette bildet viser den faktisk ikke fra dens verste side heller - i dag kunne man tross alt se at det var en kurv under haugen...)

Så går vi opp trappen:

Sånn på avstand er jo trappegangen riktig så hyggelig og stilfull. Helt til du tar et nærmere blikk på de sjarmerende gamle panelveggene:

-som er fulle av ikke fullt så sjarmerende sprekker. Og jeg er ganske sikker på at hvis du legger øret tett inntil veggen, så kan du høre en hes hvisking og rop fra treverkets indre: "Gje meg akryl og sparkel! Akryl og sparkel! Akryl og...."

Så kommer vi til toppen av trappen. Og ganggulvet.

-som fortsatt bare har fått ett strøk med maling. Ikke så lett å få malt ganggulv med fire barn i hus. Faren for fotspor i våt maling er overhengende...

Enda litt lenger opp har vi loftstrappen.

Er det ikke lekkert med et gammelt sengeteppe stiftet opp som isolasjon??? For ikke å snakke om de deilige røde stolpene i gelenderet... Når gjester har sett andre etasje hos oss, så passer vi på å prate masse og peke i en annen retning i det vi loser dem forbi dette noe kritiske området...

Dagens lille moral / visdomsord er med andre ord som følger: ingen er perfekte, men vi kan jo være svært sjarmerende likevel! (Dette kan du bruke både på deg selv og boligen din. Folk liker deg/huset ditt selv om du/det har noen løse ledninger, bobler i tapetet, love-handles i siden, sprekker i et hjørne, kviser i pannen, åreknuter under kneet, en manglende list eller noen grå hår.)

Avslutter med noen visdomsord fra Ivar Medaas:



Ver du glad i den nasen du har.

Det gjer ingenting om den er både krokute og rar.

Om han peikar mot sky berre smil og ver kry,

og ver glad i den nasen du har.

Ver du glad i den nasen du har.

Vi er ikkje alle skorne etter same leist.

Noken er blitt små, men andre er blitt store beist.

Alle fekk vi nase frå den same skaparkraft.

Nokon fekk han stutt, men andre fekk eit snyteskaft

Ha en fin og slettes ikke feilfri uke! 

Ikke særlig pent, men jaggu praktisk!

Har nettopp innsett noe elementert og særdeles viktig. Uansett hva jeg måtte ønske meg og drømme om, så MÅ huset inneholde noen skikkelig stygge ting. Hva er det f.eks med strykebrettprodusenter??? Sitter de designmessig helt fast i 1992??? Eller overvurderte de salget av sine "kule" strykebrett i 1991 så til de grader, at brettene vi kjøper i dag faktisk stammer fra den produksjonen?

Heldigvis finnes IKEA... Kjære IKEA med designere som henger med i svingene. selv om langt i fra alt som kommer fra deres kreative hender (og hjerner) slipper inn i dette huset. Men trekk til strykebrett har de i alle fall!

Ble jo faktisk ganske mange hakk bedre! Kanskje jeg slipper å bli kvalm neste gang jeg skal stryke klær?

Ellers har mannen i huset kost seg med sin nye hobby i dag. Etter at vi var på vinsmaking med Georg Riedel i forrige uke, har vin fått en ny betydning i livet hans. Den pleies og pjuskes med, og før en flaske åpnes må den gjennom nøye vurderinger av druetype i forhold til vinglasstype. Ikke lett... Men rett skal være rett: ble ganske fascinert selv over at samme vin kunne endre seg fra deilig fruktig til spritsmakende til ingentingsmakende bare ved å helle den i ulike glass!

Slik hadde våre stakkars vinflasker det inntil i dag:

Ikke moro å være vinflaske inneklemt mellom fuglebur og fjær, og med sollyset rett i flaskehalsen din.

Se her, hvor godt flaskene våre har fått det nå:

I vår gufne kjeller har vinen fått et nytt og perfekt liv. Rett luftfuktighet, passe mørkt og glimrende temperatur:

Noe sier meg at mannen tar seg en polferd etter arbeid i morgen?

Alt i alt har vi hatt en driftig søndag her i huset; bygget hyller (fra IKEA, ikke pene, men jaggu praktiske), pyntet strykebrettet, laget middag og dessert fra bunnen av (uten sukker og tilsetningsstoffer), gravd i hagen (eller villnisset), puslet puslespill med barna, vasket noen av de hvite sofatrekkene (etter at barna hadde spist hjemmelaget dessert uten sukker og tilsetningsstoffer) og nå har jeg til og med samlet opp mot til å stryke - nesten så jeg gleder meg siden jeg har det fine strykebrettet!

Ha en fin søndagskveld!

PS. 10 minutter senere: Det hjalp ikke. Stryking er like kjedelig uansett!

Har forresten gjort noe mer denne helgen. Smokkene til minstejenten har blitt til fiskemat på Akvariet! Karper ser ikke særlig smarte ut med smokk i munnen...

Og her er oppsamlingsheatet med de vi ikke hadde funnet før vi dro til Akvariet:

Og vi kan med senkede skuldre og avbalansert hvilepuls berette at den unge frøken la seg fint både i går og i dag. Vi er klar for en ny og smokkefri uke!

Dagen før dagen.

Så var det dagen før dagen. Og alle her i huset vet at det er ikke dagen før hvilken som helst dag. Det er selvsagt dagen før 17.mai. Vi er en 17.mai-familie. Vokst opp med å bli vekket av hornmusikk og salutt tidlig om morgenen. Fra mors cd-spiller på meget høyt volum... Rart med det, hvordan ting som man i ungdomstiden opplevde som ganske fryktelige og pinlige, i voksen alder fortoner seg som festlig... Stakkars barna mine...

I går var vi i konfirmasjon. Veldig kjekt! Men... Er det rettferdig å invitere til konfirmasjon 2 dager før 17.mai? Og påføre slekt og venner 4 dager med tilnærmet kontinuerlig flekkfjerning og stryking???

Men nå er det klart! Flagg, sløyfer og hårbånd (i beste nasjonalromantiske stil) er strøket og venter på spisebordet:

"Lappelampen" har for anledningen fått selskap av bestemors gamle kransekakeflagg:

Tavlen er naturligvis også dekorert, denne gang i god Margrete Munthe-ånd (tidligere i dag stod det teksten til en annen av hennes sanger der: Jeg skriker ikke jeg, fordi om jeg må vaske meg...):

Tavlen vår er genial! Her kan mor tegne og kose seg, og etterhvert som ungene ikke oppfører seg etter mors oppførsels-norm, kan man sende dem budskap i skriftlig form. Margrete Munthe har jo for eksempel mange gullkorn å komme med...

Men hva er dette for sure miner?
Nei, jammen tror jeg du går og griner!
Du vet da, når du er sint og lei,
% så kan ingen bli glad i deg! %

Nei, jeg skal si deg at ingen liker
de stygge barna som går og skriker,
for skrikerunger det har vi nok,
% på Blokksberg sitter en diger flokk. %

Kom hit og vis meg det bli'e fjese',
og tørr så øyne og kinn og nese,
og hvis du lover å være snill,
% så lover jeg at jeg synge vil. %

Noe sier meg at det er litt mer allright å være barn i dag...

God 17.mai og gratulerer med dagen!

PS. Flekker på duken. Beklager en noe sær plassering av lysestakene i morgen...

Pappsløyd (Eller: Hvordan sy uten å sy 2)

Året er 1985. Klasse 4A ved en passe stor skole i en av Bergens noenlunde sentrale bydeler tripper på rekke utenfor sløydsalen, klare for livets aller første sløydtime. Luften sitrer av forventninger om spiker, plank og sagflis. Det dufter av drømmer om dørskilt, fuglekasser, skrin og skjærefjøler.

Sløydlæreren ankommer i sin blågrå lagerfrakk og døren til det aller helligste åpnes. Klasse 4A stiger inn og trekker begjærlig til seg synet av høvelbenker, verktøyskap og en bunke med papp. Hva??? Papp?!?

Akkurat ja; papp... For her er den grelle virkeligheten: før man slipper til med høvel og hammer, så må man øve seg. På papp. På sparebøsser i papp. Kledd med verdens styggeste grå tapetrester. Ord blir fattige.

Året er 2011. I et passe stort hus i en av Bergens noenlunde sentrale bydeler tripper en rastløs mamma rundt og lurer på hva hun skal finne på. Boken hun begynte på i forrige uke er egentlig ganske kjedelig, tv-programmet lite innbydende og mannen er bortreist. Da faller øynene på en bunke med papp og gamle minner kommer flommende. Frem med saksen!

Husket til og med sløydlærerens gamle triks med å skjære forsiktig i pappen for å få fine bretter! Men om du tror det blir sparebøsse denne gangen også, så tar du feil. Sparebøssen anno 1985 hadde nemlig den kjedelige egenskapen at den måtte rives opp for å tømmes, og derpå snikes ut i boss-spannet dagen før tømming for at det ikke skulle oppdages av husets voksne, så denslags frister ikke til gjentakelse...

Derimot: I en lekker, men akk så lite prisgunstig, interiørforretning i den samme bydelen like utenfor Bergen selges det noen utrolig fine håndsydde fuglehus. Har dere sett dem? Disse fuglehusene har vært gjenstand for min sikling i ganske lang tid nå, men ettersom de har den fornøyelige prislapp av 1500 kr +++, så har de fått stå fint i fred i forretningen. Kanskje pappsløydkunnskapen min kan hjelpe meg på veien mot mitt eget fuglehus???

Noen kveldstimer senere er resultatet klart og dagens moral er som følger:
Man skal altså ikke fnyse av gamle sløydlæreres kunnskaper, plutselig en dag får du faktisk bruk for dem!

Nedenfor kan dere nyte bilder av resultatet, med enkle gjør-det-selv-tips underveis. Denne gangen har jeg "sydd" med dobbelsidig tape og splittbinders...

Og dere:
Please, do try this at home!



Husets deler er knyttet sammen med bånd. De er festet med splittbinders.

Huset henger i trappen og har bl a fått selskap av et
hus som jeg kjøpte på salg hos Kremmerhuset.
Må ellers nevne at det å hamre i veggen med sovende barn
i huset, det er risky business! Denne gangen gikk det bra...

Lenger nedi trappen står denne skjønningen.
Nok en interørgjenstand rekvirert fra en
leketøysforretning...
I likhet med dette, har også mitt hus avtagbart tak
slik at man kan gjemme små hemmeligheter inni.
Fint, fancy og funksjonelt!

Ugle, tall og tekst er skrevet ut på
"t-shirt print"-papir. Uglen er strøket rett på,
mens tekstene er festet på hvitt stoff og etterpå
limt med dobbeltsidig tape. Rufset til kantene
for å dekke over at jeg ikke gadd å sy...


:-)



Det spøker her...

Litt bakgrunnsinfo først:
Jeg ELSKERhvitt! Og de som sier at ulike hvitfarger ikke passer sammen, de kan bare gå og legge seg eller dra rake veien tilbake til 1992. Sånn er det med den saken. Bare se på stuen min:

Til og med blomstene på naboens tre i bakgrunnen matcher interiøret vårt! Hvem våger å si at dette ikke er fint???

Hvitt er lyst og lekkert, hvitt er klassisk og elegant, hvitt er "fresht" og moderne, hvitt er tidløst og varig. Hva mer kan man ønske seg av en farge? (Nå er det visstnok noen som påstår at hvit ikke er en farge, men...)

I min tidligere boligstylisttilværelse vanket jeg mye i diverse interiørbutikker, og noen ganger (red.mrk: titt og ofte - svært ofte) ble det kjøpt med dill og dall til hjemmet også. Impulskjøp jeg bare måtte ha og uimotståelige tilbudsplakater som hvisket og lokket. Gjett hvilke av disse gjennomtenkte anskaffelsene som står fremme den dag i dag (og gjett hvilke som står i et hjørne (ganske stort hjørne altså) på loftet)? Selvsagt: det hvite er der enda!

Dagens moral er dermed mitt fine og selvkomponerte slagord:
STICK TO HVITT!
Holder du deg til hvitt, så vet du at sjansen er forholdsvis stor for at du liker tingene dine også i neste måned (politisk korrekt atter en gang).

Her i huset følger vi hvithets-normen til punkt og prikke:

Hvite pynteting:

(Tilnærmet) hvite kjæledyr:

Og hvite legger - i hvert fall inntil videre:

I min iver etter hvite ting, kom jeg over noen fine bokstaver i Tyskland i sommer. De var selvsagt hvite, og pryder nå pianoet vårt (som er SVART!!!!)

HOME står det der. Eller, skal det stå der. Inntil en dag jeg kom ned for å spise frokost og nesten satte brunosten i halsen:

"Haha. Hvem av dere festlige andre mennesker i dette huset har rotet med bokstavene???" 4 par svært uskyldige øyne ser forundret på meg. Ingen synder blir tatt.

2 uker senere er det biffen som nesten går i vrangstrupen:

Mor traver opp trappen og inn på barnerommene (barna er selvsagt i seng - spanderer ikke biff på folk som foretrekker pølser). Stadig like uskyldige blikk og stadig ingen synder funnet.

Slik har det fortsatt her i huset:

Nå har dette pågått en ganske lang tid, og jeg aner rett og slett ikke hvem det er som bytter om på bokstavene. Vanligvis er jeg ganske god på å gjennomskue fantestreker, men denne gangen er jeg uten et spor. Angrer på at jeg ikke fulgte trikset til et familiemedlem: Hun sa til sine sønner at ørene vifter hvis man lyger, og kunne i ettertid avsløre de søte små pga de noe avslørende hendene over ørene...

Eller kanskje det ikke er noen av barna eller mannen i huset? Kanskje det faktisk spøker her? Jeg vil i hvert fall bli passe redd dersom bokstavene flytter på seg etter sengetid en mørk vinterkveld...

Den store rødvinstesten.

DEL 1

Fredag ettermiddag i et hus ikke så langt fra Bergen sentrum. Alle flater er skurt og polert. Alle rom er ryddet (bortsett fra det ene hvor døren er forsvarlig låst...) Barna er sendt bort (bortsett fra det ene lille som ligger godt plassert i sin seng i motsatt ende av huset...)



Bordpyntetips: en billig IKEA-serviett er pakket inn i en litt finere en.
Rundt det har jeg festet et silkebånd og inni der ligger det en
karamell til hver gjest. Den ble det satt stor pris på!


Bordet er dekket. Nå skal det skje:

DEN STORE RØDVINSTESTEN!

Alt vi trenger står klart:

Testen kan begynne.

Målsetting:
1. Forske på hvordan en hvit mikrofibersofa ser ut etter en kveld med 16 lystige mennesker i hus.
2. Prøve ut om den virkelig er så vaskbar som produsenten sier at den er.
3. Håpe på at vi fortsatt har hvit sofa også etter denne helgen, og ikke grå sofa med prikker i ulik størrelse   og diverse variasjoner av blålilla farger.




Foreløbig er den skinnende hvit og fin...

 DEL 2

Lørdag morgen i et hus ikke så langt fra Bergen sentrum. Alle flater er ikke lenger skurt og polert. Alle rom er ikke lenger fullt så ryddige (inkludert det ene hvor døren heldigvis fortsatt er forsvarlig låst...) Alle i huset vil gjerne sove (bortsett fra den ene lille som ligger lykkelig, våken og høylydt i sin seng i motsatt ende av huset, tilfeldigvis samme rom som sine foreldre...)

Serviettene er krøllet og karamellene spist opp.

Testresultat:
Testen må desverre underkjennes da det kvantitative utvalget i testmaterialet og datainnsamlingen innehar særdeles store mangler.

Det vil si: med 16 muntre mennesker til bords, ender det ofte med at alle de 16 muntre menneskene blir sittende til bords hele kvelden. Så sofaen, den er fortsatt like skinnende hvit den!

Den skjønne duken er forøvrig et kjøkkenhåndkle fra Rice :-)

Lurer litt på om ingen turde å sette seg der siden det (selvsagt, som alltid når vi får besøk) var en del snakk tidlig på kvelden om kombinasjonen av 4 barn og hvit sofa. Men jeg virker da vel ikke så streng at ingen tør å sette seg i sofaen her i huset? Eller?

Ha en fin vårkveld, folkens! Gleder meg til enda varmere vær og skitne bare føtter i sofaen om kveldene...