Det spøker her...

Litt bakgrunnsinfo først:
Jeg ELSKERhvitt! Og de som sier at ulike hvitfarger ikke passer sammen, de kan bare gå og legge seg eller dra rake veien tilbake til 1992. Sånn er det med den saken. Bare se på stuen min:

Til og med blomstene på naboens tre i bakgrunnen matcher interiøret vårt! Hvem våger å si at dette ikke er fint???

Hvitt er lyst og lekkert, hvitt er klassisk og elegant, hvitt er "fresht" og moderne, hvitt er tidløst og varig. Hva mer kan man ønske seg av en farge? (Nå er det visstnok noen som påstår at hvit ikke er en farge, men...)

I min tidligere boligstylisttilværelse vanket jeg mye i diverse interiørbutikker, og noen ganger (red.mrk: titt og ofte - svært ofte) ble det kjøpt med dill og dall til hjemmet også. Impulskjøp jeg bare måtte ha og uimotståelige tilbudsplakater som hvisket og lokket. Gjett hvilke av disse gjennomtenkte anskaffelsene som står fremme den dag i dag (og gjett hvilke som står i et hjørne (ganske stort hjørne altså) på loftet)? Selvsagt: det hvite er der enda!

Dagens moral er dermed mitt fine og selvkomponerte slagord:
STICK TO HVITT!
Holder du deg til hvitt, så vet du at sjansen er forholdsvis stor for at du liker tingene dine også i neste måned (politisk korrekt atter en gang).

Her i huset følger vi hvithets-normen til punkt og prikke:

Hvite pynteting:

(Tilnærmet) hvite kjæledyr:

Og hvite legger - i hvert fall inntil videre:

I min iver etter hvite ting, kom jeg over noen fine bokstaver i Tyskland i sommer. De var selvsagt hvite, og pryder nå pianoet vårt (som er SVART!!!!)

HOME står det der. Eller, skal det stå der. Inntil en dag jeg kom ned for å spise frokost og nesten satte brunosten i halsen:

"Haha. Hvem av dere festlige andre mennesker i dette huset har rotet med bokstavene???" 4 par svært uskyldige øyne ser forundret på meg. Ingen synder blir tatt.

2 uker senere er det biffen som nesten går i vrangstrupen:

Mor traver opp trappen og inn på barnerommene (barna er selvsagt i seng - spanderer ikke biff på folk som foretrekker pølser). Stadig like uskyldige blikk og stadig ingen synder funnet.

Slik har det fortsatt her i huset:

Nå har dette pågått en ganske lang tid, og jeg aner rett og slett ikke hvem det er som bytter om på bokstavene. Vanligvis er jeg ganske god på å gjennomskue fantestreker, men denne gangen er jeg uten et spor. Angrer på at jeg ikke fulgte trikset til et familiemedlem: Hun sa til sine sønner at ørene vifter hvis man lyger, og kunne i ettertid avsløre de søte små pga de noe avslørende hendene over ørene...

Eller kanskje det ikke er noen av barna eller mannen i huset? Kanskje det faktisk spøker her? Jeg vil i hvert fall bli passe redd dersom bokstavene flytter på seg etter sengetid en mørk vinterkveld...